litt spesiell person, en som ikke alltid fungerer likt som flertallet? Skal det være en som noen har sett ned på? Kan hun likevel være en å være glad i?
Jeg er ferdig med skoletiden. Jeg er ferdig med å ikke være kulest i klassen. Jeg er ferdig fordi det ikke finnes noen klasse. Bare et evig klasseskille? Mellom de som var best likt, og oss som bare strevde med å være en utgave verdt å respektere, å elske – var det lov å ønske?
Nå elsker jeg henne, litt. Ikke hele meg, men brokker av meg elsker jeg til det fulle. Jeg liker ideer og innfall, ord og tanker som jeg kan komme med. Nettopp fordi de er litt ut av boksen, og dermed får folk til å smile, eller forstå at de er verdsatt – som mennesker – av akkurat meg?
Jeg liker å klappe
i hendene, inni meg, for relasjoner som er gode. For mennesker jeg er sånn ekstra lykkelig for å treffe på veien. Denne veien som ikke er ved sin ende enda. Det er jeg glad for, også kan jeg videre kysse føttene mine mens de går på jakt etter drømmene og mulighetene, sånn for å huske på frosken som blir til en prins – ja sånne umulige ting, fordi hele livet liksom er et eventyr.
I eventyr er også troll og undergang. Men likevel – det er mirakler og glede, som gjør det mulig og virkelig verdt å overleve. Her er vi. Akkurat nå.
Og jeg? Jeg ser i speilet. Jeg er ikke helt som jeg håpet, skulle håpe å være. Jeg har krympet sammen i beina mine, beinskjørheten har formet meg om. Uten at jeg har klart å formere meg til annet enn noen sider opp og ned. Med ord og beretninger, forfattet av meg også som poetiske krumspring og av mange andre lærde som mer halvvonde journalnotat. Likevel: jeg tror vi er godt fornøyd. Alt i alt. Både jeg, de som er glad i meg og hjelperne mine på en enighetens middelvei. Og enda er flere alminnelige – og dermed for meg lykkelige – dager i vente, sant?
aspergerinformator.com 