Jeg kan huske nødutgangskiltene. De som man skulle se etter, for å kunne redde seg ut for eksempel ved brann. Jeg tror ikke jeg trengte noen redningsutgang når jeg var i mitt mest fastlåste. Jeg trengte en utgang, men den var ut av alt. Nå ønsker jeg meg mer en utvei å få kjøre på i lang tid. En vei som bringer med seg oppturer, sammen med menneskene jeg er glad i. Så lenge vi kan. Og kanskje, stopper vi opp og deler smil som minner om påskens appelsin i solveggen eller kvikklunsj som noe helt annet enn matpakka folk hadde med på skolen. Ja, et friminutt fra livet, men absolutt: livet. Det er livet. Og jeg omfavner sånne hverdager som man kan gjøre til noe spesielt. I dag feirer jeg farsdagen som er i morgen med mamma og pappa og jeg kjører videre, for et nytt fint år SAMMEN! Minst like godt år som det vi har hatt?
aspergerinformator.com 