Jeg går inn i ny uke, med lørdagssola i ryggen. Den traff meg og gav lys – midt i november. Den varmet både hjertet og hodet. Jeg kjente – det blir ny vår, jeg skal komme helskinnet gjennom vinternettene. Jeg skal stå på andre sida å smile, sånn som jeg pleier. Og også gjør selv i mørket. Jeg er ganske flink på å finne lyspunkter i detaljer. Ting andre ikke bryr hodet eller hjertet sitt med. Tingene kan riktig nok fjerne overblikket, helheten, men jeg kan virkelig se: det som er verdt å få med.
Det er mandag. Det kan være trådt, det kan være godt. Altså, jeg mener ikke at vi velger hvordan vi har det alltid – men jeg tenker, jeg kan være med å gjøre det litt mer ålreit – det helt hverdagslige. Som at jeg tar på meg klær jeg føler meg vel nok i om morgen, velger meg en fin farge på serviset til frokost, passer på å ha mulighet til å både delta i samtaler og trekke meg litt tilbake med musikk mens jeg jobber. Det handler om tilpasning men også om livsglede. Det handler om å fylle hverdagen med mening og å ta eierskap til dagen min og følelsene mine.
Ikke alltid fungerer det like godt. Men så lyser jeg opp, i et eller annet, uansett. Fordi jeg finner noe morsomt i et enkeltord, eller tenker på noe jeg vil dele med de jeg er glad i. Så kjenner jeg meg brått glad, sender en melding og sprer gleden. Hei, her er jeg – sola skinte skikkelig godt på lørdag, kjente du det? En stråle, som du, rett over håret. Hilsen Helene, med navnebetydning «den strålende», kan jeg leve opp, tommel opp eller ned? hehe – også ble denne skriblingen også en glede i hverdagen min, kanskje din? Jeg lever i håpet.
aspergerinformator.com 