Jeg er så veldig redd for å miste menneskene som jeg er så glad i. Jeg er redd de går ut av tiden før jeg er klar. Og fakta: Jeg vil aldri bli klar.
Jeg setter meg ned og ser meg rundt. Tenker på de jeg har kjær, som kommer nær – rett som det er. Åh, så glad jeg er for DET!
Jeg ser på de, betrakter, beundrer. Kjærligheten i mennesker, mellom mennesker. Usynlige bånd som knytter oss sammen. Jeg setter sløyfe og dekker til fest!
På badet, i speilet, ser jeg meg dypt inn i øynene. Spør kan jeg gjøre en forskjell, trylle alt godt for langt inn i framtiden? Går det an å be om godt vær og få en framtid som smiler, til evig tid? Og – får jeg være med?
Kanskje ikke. Det finnes ikke evig liv. Men vi finnes, her, nå. La oss ta vare på det. Nå. Her. Kanskje er dette innlegget noe andre også kan la seg inspirere av, tross alt, skrevet fra dypet i meg som kanskje inneholder en krise jeg i stedet bare må stå i, løse uten å kunne løse, og leve med. Virkelig leve, for livet kommer ikke i retur. Åh, som jeg kunne ønske en tur-retur billett til jul, når jeg føler meg på tynn livsgrunn.
aspergerinformator.com 