Så vondt, likevel er livet…

godt. Jeg har blitt satt tilbake, jeg har fått tilbake smertene som gjør at jeg knapt kan gå, ikke løfte. Men jeg kan smile og være til, likevel og kanskje akkurat da er det virkelig verdt å sette pris på. For hva er livet verdt, hvis jeg bare legger meg ned og gir opp.

Jeg må selvsagt ta det med ro og leve litt etter smertene, men jeg vil likevel oppleve og kjenne mening med dagene mine. Jeg trenger mer enn noen gang å få lov å ha mine besøk, planlegge og ha det fint sammen! Jeg trenger det uforståelige, som likevel er fullt forståelig – ikke sant? Det sier seg vel selv for en person som har glede av nettopp planlegging og kreativ gjennomføring, at det vil slå beina under meg om jeg må legge ned også det. Men så klart jeg må gjøre noen tilpasninger:

Jeg kan ikke løfte eller springe rundt som jeg vil – MEN jeg kan få «resten» til. Likevel. Og det gjør meg så glad! Jeg er her. Tusen takk. Og takk til alle som lar meg beholde den friske delen av livet mitt. DET og DERE gjør livet fint og verdt å leve. Ja, virkelig verdt det!