Vakre, menneskelige dobbeltliv

Hva er det med mennesker, som gjør at vi kan ha to tanker i hodet på samme tid. At vi for eksempel kan være redde for å bli stukket av en bie og likevel tar godt vare på naturen og biene som surrer og summer i den, med å plante en egen, perfekt blomstereng eller sette opp et biehotell.

Eller at vi både kan føle alt litt menings- og nytteløst, likevel klare å være i nuet og feire det fine vi har sammen. Som at noen ikke er så glad i julen lenger, fordi de liksom syns at det blir både dyrt og stressende. Og likevel, når julaften kommer lyser stjerna i treet, en god matlukt brer seg og i ansiktene kan vi se helt ekte juleglede. Kanskje er det livsglede, og en seier – det å ha kommet i mål og kunne dele en helt reell – la meg gjenta – livsglede og juleglede. Ja takk, begge deler.


Eller håpet, det menneskelige, indre håpet. Som at vi tenner lys og setter lys på alt i mørket. Så skinner selv den minste ting og hver avkrok kan vi plutselig se. Mente vi det, ville alle det? Etter disse tre små tankesprangene tenker jeg: en stjerne skinner i natt. La drømmen, jeg mener virkeligheten, leve. Som meg – jeg vil så gjerne få være her litt på jorda. Jeg jubler himmelhøyt og skriver i dagboka.