Det har gått et nytt år. Eller ikke helt da, men mer enn halvt. Mye mer enn halvt. Det er under to uker igjen av året 2024. Og hva skal jeg si? Takk for det som snart er forbi! Jada, jeg er klar over at jeg har fått mange brudd i kroppen min det siste året. At kroppen har slitt og at det selvsagt har gjort sitt til at hverdagen er mer kompleks og smertefull enn det som er dagligdags for folk flest. Også har det blitt nettopp det.
Men jeg opplevd så mye annet som er bra, at det går helt bra likevel. På en måte. Selv om jeg jo er engstelig for framtiden og om den liksom brått skal ende. Men – jeg nyter det jeg opplever. Jeg har glede av menneskene rundt meg. Jeg liker å ha besøk av mine nærmeste, og å komme på besøk til de. Være med på hyttetur. Jeg har fylt førti år, og her har følt at selve hverdagen er en fest. Jada, jeg vet det er med modifikasjon. Men det gjør ikke noe, for jeg er glad inni meg. Jeg har lært meg mange kjøkkenferdigheter. Jeg baker, kokkelerer og deler. Jeg snakker, smiler og ler. Jeg skriver. Jeg leser også, når jeg ikke har så vondt at jeg er helt ukonsentrert over lengre perioder. Jeg skriver meldinger, snakker med andre på jobben, tar telefonsamtaler og kjenner: Jeg er her.
Det har jevnt over vært et godt år. På slutten av året, hadde jeg en fin arbeidsuke, selv med to ferske brudd i ryggen min. Hvordan jeg får det til, vet jeg ikke helt. Men kanskje det er livslysten og gleden i hverdag og mennesker som gir meg krefter og håp. Og økt lyst til å være sammen, spesielt med min familie.
Jeg venter med å tenke på 2025. Jeg vil fortsatt være her, i 2024, de knappe to ukene til. God jul!
aspergerinformator.com 