I dag tidlig: Satt i stolen min, hadde våknet for tidlig og stått opp. Jeg har det godt, men nattas drømmer – eller mareritt – tok litt på. Jeg tok ut av oppvaskmaskinen, satte på en hodepute til vask og koste meg blant annet med litt prat, radio, bok og skribling av dette innlegget.
Skrivingen kom som en reaksjon på en plutselig følelse. Jeg kjente meg, mens jeg satt og så ut på det kalde været, som et skolebarn eller en skoleungdom igjen. Hvorfor det? Hvorfor kjentes det som om jeg skulle på skolen og ikke på jobb, som ventet om noen få timer?
Jeg tror det er banrdomsfølelsene som vi husker best. Hvordan det var hvis det var skikkelig kaldt. Alle lagene som skulle kles på. Håret som helst skulle vært tørt. Mest av alt: voksne som passet på og hjalp oss trygt av gårde. Jeg tror det var det jeg trengte i dag, det å ikke føle meg alene en kald vinterdag etter natt med en del marerittaktig søvn.
Jeg kjenner jeg er takknemlig for trygge oppveksts-år, som gjør at jeg savner akkurat det å være liten når hverdagen krever litt ekstra og at jeg kan kjenne meg trygget på vei ut i frosten, livets realiteter. I dag er jeg også glad for at dette er ukas andre men også siste arbeidsdag, sånn at kroppen min kan få hvilt seg litt fra det høyeste smertenivåene grunnet bruddene mine, før det blir normal fem-dagers arbeidsuke.
I helga skal jeg oppleve flere fine ting. Jeg skal skrive på en leksjon om autisme innimellom. I morgen blir det ekstra godt for meg, da kommer de fine folka, ja mine to hedersgjester, hit. Det er lørdag og fest(!) for det som er, her og nå. Jeg stryker meg over håret, retter på ullkjole i speilet og sier: God helg! Helgefølelsen akkompagneres med The Voice på tv i kveld.
aspergerinformator.com 