Er det kunst (hverdagslige, naturlige betraktninger)

Været, vi snakker om været. Vi snakker om været når vi ikke får sagt det vi egentlig vil men også når det er nettopp været vi vil diskutere. Været opptar oss.

Jeg har tenkt på naturens fenomener. De finstilte mekanismene. Hvordan ting henger sammen i symbiose. Utfyller hverandre og skyller bort. Vi fikk nylig en masse snø, og så kom regnet og truet rett etterpå. Til fortvilelse eller forsiktig glede, ettersom hvem man spør. Sistnevnte kanskje en som lengter usannsynlig mye etter vår.

Jeg tenker på vanndråpene. Jeg tenker på hvordan de blir til krystaller på vinduet mitt, spesielt om de er i frossen form. Som snøkrystaller man maler på vinduene til jul. Eller malte, jeg tror det var mer vanlig å dekorere vinduer med snøspray og rød tape satt opp som et rutegitter på 90-tallet.

Jeg tenker på sola som smelter. Krystallene som brister og i stedet blir: en vaska vindusrute. Jeg kan se ut. Og gå ut. Når jeg vil, omtrent. Det var ikke sånn da jeg levde på sykehus. Nå lever jeg mitt liv, med en del hjelp riktignok, men med rikelig med amunitet. Som om både naturen og jeg følger årets rytme. At jeg kan være med på jul, nyttår og bursdag, påske, st. hans og en Halloween jeg aldri har vært med på å markere selv. Det var ikke vanlig «da jeg var liten» men likevel markerer det at jeg kan følge med, at jeg er med i den nye, ganske så fine tida. Tross alt. Miraklenes tid lever, her og nå.