I dag har det vært et måte omkring min situasjon. Det syns jeg ofte er litt ubehagelig og også vanskelig å stå i det som kan bli sagt som kanskje er andres følelser – uten å kunne bidra, hjelpe til, komme med kanskje gode innspill!
Jeg kunne ønske jeg bare kunne si: det går bra, jeg har det bra, ikke bekymre dere. Og det er egentlig sant også. Men jeg har jo ikke den somatiske prognosen. Jeg vet sikkert ikke «nok» om å leve godt. I et objektivt perspektiv.
I et subjektivt perspektiv, vet jeg alt. Jeg vet hvordan det er å kjenne glede over et liv man kan mestre og evne å bære. Og jeg har lyst til å stryke hånden min over andres grå hår og bekymringer. Være som en levende Sobril som roer ned unødvendig angst og uro.
Jeg snurrer litt rundt meg selv, sjonglerer tankene og får orden nå på noe av det som var tema gjennom en ny dialog mellom meg og primærkontakt midt i livets karusell. Det gjør godt. Og vi er gode, er vi ikke, vi mennesker når vi kan samhandle og snakke sammen?
Noen ganger kjenner jeg at det kan være vanskelig å si det som kjennes som viktig. Det har jeg blitt mye bedre på. Jeg er også bedre til å si gode ting til andre, vise fram hva som er bra for meg av det som skjer mellom oss.
Dagen skal gå videre nå. Først på tapetet står ukens dagligdagshandel like ved her jeg bor. Vi skal i to matbutikker pluss Europris – der skal jeg kjøpe meg en god håndsåpe husmor vil ha på kjøkkenet sitt. Jeg ønsker alle en god ettermiddag, både ute og hjemme.
aspergerinformator.com 