Å ta…

…livsløgnen fra et gjennomsnittmenneske, det kjenner vi fra Ibsen sin Vildanden… så tar man lykken fra det med det samme. Jeg har også følt på en annen, litt tilsvarende ting. Å ta livsgrunnlaget fra et menneske. Jeg mener ikke som inntekten til personen. Men opplevelsen menneske har av seg selv, det det har valgt å vie mye av livet til og som han eller hun kjenner som sin identitet.

Når det faller bort, er det tomt. Det blir vanskelig å kreve den samme plassen min på jorda. Og å fylle den. Det er mer enn skremmende. Det er reelt. Jeg kan tvile på hvem og hva jeg er. Og jeg kan synes det er utrolig vanskelig å bare… tenke på det jeg egentlig vil. Det blir vanskelig å fokusere selv på det som jeg mestrer og liker i hverdagen. Plutselig mister jeg konsentrasjonen til å lese, til og med.

Identitet og eksistens henger sammen. Jeg prøver å dusje meg selv med gamle ord om det som er bra med meg, kanskje kan jeg igjen spire, skrive… og gjøre alle andre tingene jeg liker å drive med – bare fordi jeg (også) er meg.