Det kan se så harmonisk ut, å bake sine kaker. Eller det kan se så malplassert ut, når man ikke skal spise dem selv. Ikke engang prøvesmake!
Begge disse oppfattelsene, kan være feil. Jeg trenger ikke være harmonisk, men det gir meg harmoni og mening å lage noe som jeg har en plan med. Noe å gi og senere dele en god sosial opplevelse. Jeg liker godt å mestre og å servere. Jeg liker å prate og konversere og også dele mine bake-erfaringer.
Samtidig som jeg altså ikke er harmonisk nødvendigvis, kan det skje ting i hodet som bearbeidelse av andre ting man tenker på. Det kan handle om jobben eller kroppen. Det kan handle om ting som er sårbart og ikke er toppen. Jeg kan bale med tekniske ting som yrkesskadesaken eller en kommende konversasjon med jobb eller helsepersonell. Jeg kan surre med å ikke være et godt nok menneske når jeg ikke får jobbet hunder prosent som akkurat jeg føler at akkurat jeg må mer enn andre, det henger vel sammen med å ikke alltid kjenne: rett til å leve. Og imens jeg baker mine kaker kan jeg leke med ord og bilder og bli og være skikkelig blid. Jeg kan se fram til å gi bort eller dele eller servere. Jeg kan tenke på bursdager og jul og alminnelige hverdags-opplevelser og helgebesøk på en gang. Jeg kan måle og veie og få ting til å gå opp.
Imens jeg baker mine kaker kan jeg også få en linje til en blogg i hodet eller kanskje også et dikt. Jeg kan se at jeg fortsatt er et skapende menneske, tross jeg ikke har den framtidsrettede og gode planen jeg opprinnelig hadde lenger. Kanskje kan dette være bra nok, godt nok. Som smaken av livet, litt surt og litt søtt – en mellomting, ja kan vi snakke harmoni likevel? Kanskje er det smaken av honning også, som surrer som en bisverm i hodet når jeg er litt på ville veier og likevel, innenfor trygge rammer som jeg ikke stikker meg ut fra.
aspergerinformator.com 