Jeg har i det siste sagt farvel til noe som er viktig for meg. Det har ført til mye innvendig lidelse, tross det var livsnødvendig No Mather what. Og kanskje var det også et lite tegn på selvrespekt og aksept for den som er meg – fra meg. Selv om det/jeg er vanskelig å stå i og leve med.
På den positive siden – av og til er det viktig å se nettopp den – er konsekvensen i det minste at jeg har fått skrevet litt lengre og dypere blogginnlegg igjen. At jeg har fått jobbet med dem og at de vonde inntrykkene jeg bærer på kommer til godt uttrykk. De stammer fra innsiden av meg og kommer ut. Det er fint å se på en måte, selv om det kan være vonde følelser som skaper det gode skriftlige og daglige resultatet. Det er så godt å se (og være) det levende, lille asperger-frøet som kan spire på tross av alt.
Ja: Her er jeg. Øverst i tankekartet mitt, kanskje på mobilskjermen din? Takk for at du leser. Jeg vil også si og legge til: alle mennesker er er enn andre ser, men det betyr også at man kan bety noe annet enn man selv tror man gjorde. Man kan faktisk ha så mye inni seg som det er håp for, selv om man ikke greier bli til det eller den man først tenkte. Det gir i alle fall en selv mening med å være til, i det minste – på sikt, når de verste sårene har fått skorpe på seg.
Til deg: det finnes gode ting da – bare i at du er til. Ta vare på deg. Ja la oss smøre tjukt på og si: Elsk deg selv, her på dagen derpå etter Valentines. 😉 Oppsummert: noen lørdags-gode ord å smake på.
aspergerinformator.com 