Jeg mener å huske en sang – kanskje fra slutten av nittitall eller tidlig totusentall. Det var en rappe-låt med melodiske partier. Jeg mener at ordene var noe sånt som at lykken er en spurv som flyr forbi. Siden jeg ble kalt for spurven i ungdommen, var det litt fint å innbilt seg at kanskje det også var fint nok.
I det siste, har vi begynt å tenke på og snakke om vår. Jeg har hørt lettelsen over at tulipanene kommer tilbake i februar – av noen jeg pleier å snakke med – og jeg stusset litt, sa at det er vel litt tidlig. Det hender jo vi får blåveis og hestehov, men tulipaner? Også var det i butikkene! De friske, avskårne i butikkene. Og det fikk meg til å smile, over at vi også har vårtegn som ikke er ute, å glede oss over som får oss til å ane: vår.
Vår kan være spiring. Løfter om en ny, også gjerne lysere og varmere tid. Selv begynte jeg å tenke, etter å ha hørt alle disse ordene: kanskje er lykken, for noen, å kunne gå forbi tulipanene. Se de strekke seg mot lyset og strekke seg etter.
Jeg tror på å løfte hodet. Også når det er tungt og man ser mørkt på ting. Jeg tror på å zoome inn på detaljene. Jeg har, kanskje også fordi jeg har asperger syndrom, et detaljfokus. Jeg er observant og oppmerksom på detaljene, og det er detaljer som utgjør hele forskjellen, mens andre kanskje bare lar det gå hus forbi. Men det gjør det litt fint å vite, at for disse kan en slik rekke med tulipaner gi glede, etter vorspiel i butikkene fra nå. Da kjenner jeg, vi er i ett som mennesker, selv om vi er ulike, ser ulike ting og setter pris på ulikt. Her kommer et kort fra meg, fra et annet år, med løfter om ny vår:
aspergerinformator.com 