Et tallrike

Jeg liker tall. Jeg liker ting som kan telles. Det gir et system. Å falle til ro i.

Samtidig kan øynene gå litt i kryss og verden falle sammen når jeg mister kontroll på tallene.

I dagens samfunn teller vi mye. Vi teller opp og teller ned.

I det siste, ser jeg liksom mitt eget timeglass renne litt ut.

Samtidig stiger annet. Som at jeg ble 41 i år, i stedet for 40 som i fjor.

Renta både stiger og synker, til mer ren observasjon for noen for andre som en reell skrekk og gru.

Vi fordeler og prioriterer. Noe nedprioriteres, strykes på et budsjett.

Jeg teller trappetrinn og gram.

Jeg teller med meg selv i et godt lag.

Jeg ser verdien i ett menneske. I to. I tre. Enda en familie? En sirkel av liv, like forbi der jeg går, ser, er: for eksempel på jobb eller på butikken. En dame med et barn trillende sammen med henne på handlevogna. I min nærmeste butikk, vi møtes på onsdag uten å vite mer om hverandre.

I kassa betaler vi hver våre kassalapper. De fleste har litt andre varer enn meg. Men mine kan ligne ganske så mye, for jeg liker så godt å kokkelere middager når jeg venter gjester. Likevel også litt annerledes i nettopp det, for jeg feirer de jeg er glad i med at vi har ekstra fine stunder med både bakverk eller desserter. Fordi jeg er: en lykkelig dessertgenerasjon, selv om jeg ikke er det i tallenes forstand. Det var ikke mitt ti-år som ble kalt det! Og godt er kanskje det.

Jeg reiser hjem. Går inn i leiligheten merket med mitt nummer på postnummer 1430 i kommune nummer 3218. Å ha kjennskap til det nummeret (kommunen sitt tall), var en ny oppdagelse for meg. Det finnes fortsatt tall å oppdage. Det gleder meg!