Så underlig det er, at mennsker er så underlige (og noen ganger/ofte vidunderlige)

Jeg er bokstavlig og tenker konkret, selv om også veldig krativt. Jeg tar det folk sier for god fisk. Og jeg går ikke rundt grøten, jeg får ting gjort. Og da blir jeg noen ganger så paff når jeg ser hvor ulike vi mennesker er. At noen ikke gidder å gjøre noe selv, for eksempel, hvis de vet at en venn eller et familiemedlem for eksempel kan fikse den praktiske jobben raskere enn seg. At man ser for seg at for seg vil det ta en dag og for en annen man kan ringe og tilkalle vil det gå fort. Og siden jeg tenker sånn, er det jeg som skal mangle empati.

Jeg er helt enig – jeg evner ikke forstå akkurat dette her som jeg skriver om nå. Men hva med respekt for den andres tid? Handler ikke det også om empati, for en annen enn seg selv? Reiseveien den må ta for å bare gjøre den jobben man skulle ha gjort. Og samtidig – denne personen som vil ha litt assistanse, den hadde ingenting å gjøre. Satt bare inne hele dagen. Men gadd altså ikke gjøre noe som kunne ta tid når en annen kunne gjort det fortere – men da også uten hjelp av vedkommende som ville ha hjelp. Jeg syns det hadde vært noe helt annet om man kunngjøre i fellesskap så klart, to jobber jo bedre enn én ofte og alle kan trenge litt hjelp, men å bidra selv er fint og godt. Nok om det, men da tenker jeg – når du ikke har noe du vil fylle dagen din med, er det ikke utrolig fint å kjenne mestrings-gleden av å gå gjort noe unna= Få det til, se at det går – tross det kanskje blir et dagsverk da. Et godt dagsverk, klapp deg på skuldra. Jeg tenker kanskje man skylder seg selv det også. Å gi seg en sjanse til å klare noe.

Det vil alltid være noen som er dyktigere enn en til noe. For eksempel har veldig mange snekret plattingen sin hjemme, tross en snekker kunne klart det raskere. Det avlaster snekkerne og blir billigere for den som gjør jobben selv. Og veldig ofte, får man det til. Kanskje blir det et familieprosjekt. Kanskje er barna med å olje terassen etterpå. Er det ikke stas, å få til, med sola i ryggen og smil i etterkant som takker helt av seg selv? For det man faktisk klarte. Alene og sammen.

Jeg tror det også handler om å godta at noe tar tid. Gi seg selv tid. Og er man i en tidsklemme, er det lurt å be om assistanse. Kjøpe seg avlastning. På den ene eller andre måten. Men likevel – ikke gi opp alt man kunne ha lyst til å få gjort. Å gi fra seg alle oppgaver, vil være for meg å også gi fra meg livsoppgaven eller livsgrunnlaget. Altså meningen med å være meg. Sitter jeg bare helt tafatt og gjør ingenting, verken med hodet eller kroppen, vil jeg ikke klare å kjenne den samme livsgleden.

Men forstå meg rett. Det trenger ikke være de store ting. Bare ikke gi fra deg alt i livet ditt liksom – den tanken gjør meg oppgitt og trist på de menneskenes sine vegne – fordi andre «kan gjøre det fortere eller bedre». Jeg tror heller ikke det stemmer. Alle er gode til noe. Samt: øvelse gjør mester!

Å be noen om hjelp, er sunt og bra. Da kan man få til noe som et godt lag. I medvind rett som det er. Ofte blir både den som tar initiativ og spør og de som blir med happy etterpå, av å ha fullført oppgave -også om den ikke blir helt perfekt. Og da syns jeg det er vidunderlig å se gleden. I oss mennesker. Ja, så vidunderlige vi er når vi vil noe, eller lar oss selv ville. Uansett resultat – for det viktigste er å delta. Lykke til i livets hverdagslige OL. Innfør en ny gren og få gull og heder – fra deg sjæl. Jeg tenker på Trond Viggo sin fine tekst også nå. Å, jeg har det godt, tross det er mye jeg ikke forstår, av sånn adferd og holdning jeg skildret på førsten.