Noen ganger faller jeg i gode tanker. Tanker på mennesker jeg var glad i, sånn som farmoren min. Jeg ser i vinduskarmen og en røyskatt i porselen ser tilbake på meg. Jeg tenker på hvorfor farmor hadde denne røyskatten, hvorfor valgte hun en hvit røyskatt som pyntegjenstand? Kanskje var det tiden. Kanskje var det noe mer, noe akkurt hun likte godt ved den slanke, skjøre og finurlige figuren?
Jeg tenker på ordet. Jeg deler det på to. Jeg får «røys» og «katt». Som et ras gjennom hodet og en katt som maler i fanget på en gang. Jeg både savner farmor og kjenner at jeg virkelig elsker henne for at hun var nettopp farmor, seg selv i egen person. Et menneske som satte spor, og som JEG husker setningene til. Rynkene. Parykken. Hånda, som holdt i min. Krykken som hjalp henne til å gå av gårde, rusle med meg i hyttehagen. Den fine runde formen hennes da hun gjemte seg bak rodrodendroen-busken da vi lekte gjemsel og hun ble en busk selv. (Nesten.)
Det er ingen sår som trenger å gro i meg, jeg har det bra i minnet av farmor. Tankene og minnene blomstrer. Jeg snur meg mot vinduet igjen. Har røyskatten også snudd på seg, ser den mot vår? Gresset utenfor er allerede grønt. Jeg ser fram til å lage hagemiljø med tomatplanter, chili og kanskje kanskje kanskje noe så fint som et lite frukttre?
– Helene
aspergerinformator.com 