Lørdagene som var (+ er og kommer…)

I starten av året fylte Hver gang vi møtes tv-skjermen hos meg. Jeg så på både med gjestene mine – som var mesteparten av lørdagene i perioden – og sammen med personalet her jeg bor på de få lørdagene som vi hadde besøk på andre uke- eller helgedager for å få logistikk til å gå opp og/eller passe ekstra godt.

Når jeg tenker på lørdagene med Hver gang vi møtes, vil jeg si de har vært gode. Jeg har minner med gode vibben som vibrerer i kroppen. Dette får meg også til å reflektere over lørdager oppigjennom livet. Hvor nesten magiske de har vært til tider! Som da man var liten og fikk skålene med lørdagsgodt, blandet med ulike små gleder non stop – til det var tomt. Magien i at det kommer enda en lørdag, med ny skål og nye barnegleder. Eller da jeg var litt større og fikk velge godteriet til lørdagskveldene selv i butikken. Jeg valgte ofte både til meg og broren min da han var litt eldre og ikke alltid var med. Da følte jeg meg selv litt stor og ganske så flink som fant gode varianter og kombinasjoner til oss!

Jeg tenker på tv-underholdning fra den tida – for eksempel Tande P. Jeg husker også magien den ene gangen i året det var melodi grand prix og man var skikkelig lenge oppe for å få oppleve det samme som resten av landet! Ja, et var andre tider. På mange måter gode tider – i alle fall for meg. Jeg hadde den trygge, gode følelsen da jeg var sammen med familien min. Å være sammen med hunden var også en viktig og god helgefeeling for meg. Hunden og de opplevelsene den gav av god følelse som heldigvis var med i store deler av hverdagen også – men selvsagt ikke på skolen!

Rett etter skoletid, gikk jeg hjem og luftet Ronja-min før jeg eventuelt dro ut igjen, eller bare gjorde lekser. Jeg likte egentlig litt det å gjøre lekser. Kanskje fungerte det også bedre å jobbe på egenhand, uten alle utvendige impulser som fikk meg til å trekke meg tilbake? Kanskje har det å gjøre med å være på autismespekteret, uten at noen visste at jeg var det da.

Livet gikk og tikket i takt med barneårene framover, i tid. Til den skremmende ungdomstiden. Men også som en overgang til at livet er ålreit – sånn som det i utgangspunktet var. Jeg kan på dagens lørdager både minnes det gode som var og nyte at det gode er her og nå, både sammen med andre og på «egen hånd» hjemme.