En dagbok som…

….skriver seg selv. Det kunne jeg ønske meg, en som tok opptak av alt det som jeg vil huske på til senere. Fine ord oss mennesker i mellom, som jeg kanskje ikke rekker eller husker på å skrive ned når jeg er sliten etter dagen. En dagbok som også orket å rapportere det som jeg tenker og undrer meg over. Relasjoner i samspill, refleksjoner i sving. En dagbok som er mer enn de få linjene jeg skriver ned om dagens konkrete innhold. En dagbok som gir meg rom, og som også tar det. Fyller det med det som er både meg og livet.

Jeg opplever ofte å ha setninger jeg vil skrive, uten å orke å åpne notatbok, kalenderen min eller et dokument. En gang tok jeg grep i en sånn langvarig tilstand. Da jeg var på sykehuset, kjøpte jeg meg en liten videoopptaker som jeg kunne ta opp lyd på. Så når jeg var sliten om kvelden, kunne jeg snakke inn ordene mine for å huske dem neste dag. Det kunne jeg gjort via mobilen nå, men sånne ting blir liksom så mange løse tråder for meg til slutt. Som ikke veves sammen. Slik jeg vil ha dem, i én samlet og god dagbok. Kjære selvskrevne dagbok, finnes du?