Å elske seg selv i flashback-perspektiv

Jeg tenker av og til på min situasjon og på min historie med anoreksi og selvskading. Jeg tenker på hva det kommer av, og hvordan man ofte tenker på «personer som meg». Forenklet sagt, at man hater seg selv litt. Enten nesten hele tiden eller i dårlige og kanskje plutselige øyeblikk.

Jeg har prøvd å tenke på meg selv sånn. Som en som ikke liker seg selv og derfor kompenserer med å ødelegge meg litt. Samtidig ser jeg da: at jeg vil være her, vil ha et liv det er verdt å leve. Og derfor kanskje har en slags merkelig overlevelsesstrategi med for eksempel anoreksi, for å kunne bli her på jorda og faktisk være Helene?

Helene som er… så mye og så lite på en gang. En som tar mer plass enn folk flest, i lys av å trenge helsehjelp i hverdagen. Og også en som gir og nettopp elsker å planlegge, strukturere og leve livet ut. Her og nå, nyte et øyeblikk men likevel samtidig uten «et vanlig liv».

Jeg vet ikke, hvordan jeg skal vurdere, analysere og derpå tolke og konkludere dette. Jeg bare tenker at jeg er glad for at jeg har sjansen. Takknemlig. For at jeg kan få være meg, slik at jeg også har mulighet til å like eller elske de gode sidene. Av både meg og livet.