Ost er ost

De siste årene har det blitt veldig vanlig å snakke om å spise vegetarisk og velge kjøttfri middag en eller flere ganger i uken. Det jeg syns er rart, er at man plutselig snakker om måltidet som «vegetarisk» i stedet for å snakke om hva man vil spise da. Folk er mer opptatt av at det er vegetarisk enn noe annet sånn utad – er det fordi det er hipt, fint og liksom å «være et bedre menneske?»

Jeg stusser når noen spiser sandwich med ost og pesto og kaller det vegetarisk sandwich i stedet for sandwich med ost? Brødskiver med ost har ikke hatt «merkelapp» før!

Jeg kan høre folk snakke på samme måte om en suppe – mens mange supper alltid har vært grønnsaks-baserte, uten at de har vært merket med «vegetarisk» i store, høylytte bokstaver. De skriker til meg, og skaper også kløft mellom mennesker: «Flink?» versus «ikke flink». «Miljøbevisst» versus «bryr seg ikke.» «Sunnhetsfantast» versus sansen for «det gode, kjøttfulle liv».

Jeg har ingenting i mot at man velger vegetarisk og også er opptatt av det, men jeg stusser over språket og fokus – hvordan noe skifter fra å handle om de ofte gode ingrediensene man velger seg til å bare ha en teknisk overskrift. Brødskiver med ost, tomatsuppe, ostesufflé (som er en delikatesse…!), kan vi ikke invitere til godt måltid uavhengig av mekaniske beskrivelser som «vegetarisk»? Jeg foreslår og å ta vare på måltidene som naturlige og gode – enten de er med eller uten kjøtt. Den intense ordbruken jeg skisserte og problematiserte her opplever jeg som å sette diagnose på normale, naturlige og gode ting i livene våre.