Jeg er på autisme-spekteret. Jeg opplever ofte å ha vansker når lyset er for sterkt. Jeg reagerer på andres mobiltelefonskjermer. De er stort sett innstilt til å lyse sterkere enn mine skjermer. Jeg har de nedtonet og da har jeg det bra. Jeg reagerer også på leselyset personalet hos meg ofte setter på for seg selv. Men ikke misforstå – jeg liker absolutt godt opplyst leilighet, så jeg har lys «overalt». Bare ikke slike som lyser sterkt og direkte i øynene som en spot. Ja, det var spot on på problematikken.
Nå er vi på vei inn i en nydelig tid der verden her ligger opplyst. Det er godt! Men igjen – når sola treffer som en spot, da har jeg problemer. Det opplever jeg rett som det er, mens andre ser ut som kanskje ikke har problemer med å se mot lyset. Jeg opplever at jeg blir sint når noen ber meg se i en retning og jeg ikke får det til – sier at jeg ikke ser det de ber meg se – og så fortsetter de å skulle vise meg.
Jeg vet det ikke er vondt ment. Men det er heller ikke av vond vilje jeg blir så sint inni meg. Jeg tror jeg opplever at jeg ikke har kontroll. At jeg ikke får til å håndtere lyset og ikke klarer å være som andre mennesker. Jeg kan føle meg dum og hjelpesløs der jeg ikke ser. Jeg kommer til kort.
Jeg burde få meg gode solbriller. Jeg vet jo at de finnes, men jeg har liksom ikke funnet noen som også sitter bra på meg. Jeg vet ikke hvorfor, men det er som om jeg er litt smal akkurat på det punktet på hodet! Trang i nøtta kanskje? hehe. Neida, men det gjør hvert-fall at solbrillene blir dominerende OG at de nesten ramler av. Så jeg må liksom sitte litt stille i båten når jeg har solbriller på.
I fjor hadde jeg litt glede av å bruke caps-en min i bilen. Det funket fint! Da fikk jeg skygget for det mest intense lyset – den spoten – og kunne kose meg med den lyse, fagre utsikten. Jeg fikk eierskap og kontroll på naturen. Og brått fikset jeg hverdagen og livet med meg selv igjen! Det vil jeg huske på nå når sommeren er her straks igjen. Imens: Riktig god påske!
aspergerinformator.com 