Jeg gikk en tur i går rundt sykehjemmet, og da lyste jeg opp fordi disse hvite, vakre blomstene – ja Hvitveisen selv – stod og blomstret.
Jeg begynte etterpå å reflektere over hvit som farge. Ofte dekker man bordet elegant, rent og pent med hvitt porselen. Man kan også assosiere til fredsdua eller vakre, sarte sommerkjoler!
Samtidig hadde jeg altså rundt sykehjemmet der det er hvite drakter, en del triste tanker og mye sykdom og alderdom som hånd i hanske. Vi kan møte på døden i korridoren, som en del av livets gang. Jeg tenkte igjen på: kontraster.
Jeg gledet meg litt over den oppdagelsen, det med kontraster – det at flere ting kan oppleves på flere måter, ut fra livssituasjon. Tanken kjentes elegant, som en forståelse og mestring av ulike ting vi må forholde oss til som mennesker.
På turen følte jeg meg lys til sinns og skikkelig oppløftet av at våren blomster! At jeg var der og spiret litt med i både tanker, ord og prat med han som jeg gikk sammen med. Det gav meg glede, tross jeg var smerte-preget i kroppen mens vi ruslet av sted. Jeg gikk også mer godt fordi jeg hadde nye sko – hvite Nike-joggesko som jeg virkelig liker. Jeg orket nemlig å prøve en del sko i butikken på onsdag og det resulterte i to par gode sko som jeg nå kan gå livet videre i møte med. Først ut: mai du skjønne milde. Er jeg også litt skjønn?
aspergerinformator.com 