Jeg satt og leste Dag Solstad sin roman Professor Andersens natt (en bok som forøvrig var både interessant og fornøyelig å lese!). Professor Andersen er litteraturprofessor og kommer innpå Ibsen i beretningen sin flere ganger. Jeg kjente da jeg leste, at jeg har en evigvarende lidenskap som ikke vil dø ut for ett stykke skrevet av Ibsen: Vildanden. Det traff meg på en måte jeg tror ingen annen litteratur har klart å røre ved meg, faktisk – tross jeg har hatt veldig mange gode, skjellsettende, poetiske, historisk viktige osv. litterære opplevelser!
Vildanden var med meg klart og tydelig fra ungdomsskolen. jeg spilte «Hjalmar» i en liten hjemmevideo vi laget i prosjekttime i norskundervisningen. Jeg hadde nok kanskje tidenes rareste og skjøreste skuespillerpresentasjon der jeg heiset på skuldrene hele tiden for å ha nok pust til å snakke høyt og klart.
Vildanden ble med på slutten av tiendeklasse da jeg kom opp i muntlig eksamen i norsk. Jeg ble trukket ut til å ha Ibsen å blir spurt ut om og jeg som var så veldig nervøs for muntlige ting, klarte å fortelle og vise – forstå og gjøre meg forstått. Jeg fikk en sekser og en klapp på skuldra på flere måter. Det var så fint å få til det læreren visste bodde inni meg, men som sjelden kom høyt ut. Da var jeg der, det lille kvarteret – helt til stede og fikk øyne på terninger eller stjerner kanskje. Oberstens ganger to?
Jeg likte symbolikken i Vildanden. Jeg likte tragedien. Jeg likte moralen. Og jeg elsker Hedvig, inni meg, som om jeg vil flakse litt med vingene for at hun skal få kjenne at det likesom ikke var feil at hun var her på jorda tross hun fikk sånne signaler som hun tolket dit hen.
Jeg er her. Som en levende karakter. Og jeg vil dele. Leve. Her, på skjærtorsdag 2025.
aspergerinformator.com 