A part of life

Jeg har tenkt på hva jeg er. Hvem jeg er. Ha som betyr noe for meg. Jeg vet – det er veldig mye, på godt og vondt. Alt sammen! Og likevel – en viktig, kanskje liten del, men altså likevel svært viktig er på en måte bloggen her. At jeg har fått lov og mulighet til å dele mitt perspektiv i livet. Mine måter å se på og min måte å være i verden på. Kanskje gjort det enklere for noen å forstå «sånne som er på autismespekteret» men også å gi hverandre, vi det gjelder, en følelse av å ikke være alene. Men kanskje også viktigst av alt – det fine med å være menneske, uansett om man har det vanskelig og føler seg utilpass på grunn av en autismetilstand – at man ser at man er noen, at man har verdi – og kanskje på noen områder kanskje er litt ekstra fin?

Jeg har tenkt på hva som kunne skje, om jeg bare forsvant. Mest sannsynlig ikke stort. Men – jeg tror jeg ville savnet menneskene jeg har møtt i alle årene jeg har visst at jeg har autisme. Også ville jeg ha savnet den personen som jeg har latt andre bli litt ekstra kjent med, gjennom å være åpen og ærlig på en del områder.

Jeg trekker pusten og puster ut. Dette innlegget er en takk, tror jeg. Takk for at noen trengte meg og gav meg ekstra-mening med hverdagene, eksistensen, ja alt som handler om å bare være til. Tusen takk for meg, så langt.

Med hilsen Helene Aspergerinformator