Plukke hundegleden gradvis med meg igjen

Jeg har etter at jeg har fått lære at jeg nok ikke kan ha hund igjen, da det blir for mye og sårbart alene og kanskje mest siden jeg også er avhengig av helsepersonell-hjelp i hverdagen min psykisk sett for å ha det trygt og bra, har jeg liksom kjent det å elske hunder som noe forbudt ala «ikke tillatt for meg.» Jeg har på en måte avvent meg med/mistet å kjenne hundeslede når jeg møter hunder. I det siste har jeg hatt to gode erfaringer på hund der jeg har sett at hundejenta inni meg fortsatt lever! Det gjorde meg veldig godt å se at jeg elsker videre, tross jeg ikke helt kan ha det sånn som før da jeg hadde våre eller min hund og også så for meg nye valper for framtiden.

Den ene gradvise tilnærmingen til å bli glad i andres hunder nå – eller evne å hilse på de jeg måter og kjenne litt glede – har to episoder å vise til. Den første handler om at jeg har hatt besøk gjennom lang tid av ei veldig god venninne med en liten hund som er med på nesten alt og dermed også med til meg. I starten frem til nå nylig har jeg mest sett på henne, uten å snakke direkte med eller berøre. Men spesielt sist vi var sammen var det en stor endring i meg, jeg kjente ekstra godt at jeg har begynt å bli skikkelig glad i henne! Selv om jeg ikke har snakket noe særlig eller «rørt», har jeg blitt kjent med henne gjennom alle besøkene våre. Jeg har fått tatt del i hundelivet og nå er hjertet mitt rørt og jeg er berørt, glad og takknemlig! Skikkelig fint var det å sist vi var sammen få være med til dyrebutikken. Hun fikk seg ny sele av den fine eieren sin (altså min venninne <3) og jeg tror vi alle tre strålte litt ekstra på vei hjemover! Håper å se både venninna mi og den firbente besøksvennen snart igjen. Da skal vi både kose oss hos meg og ut på liten gå-tur, vi har bestemt destinasjon! Som om alt i livet kan ha en meningsfull retning, tross alt.

Den andre episoden, spilte seg ut to dager før 17. mai (15. mai 2025), da jeg ville plukke liljekonvall til nasjonaldagsfeiring. Det kom brått en større hund oppi meg bakfra mens jeg gikk med blomsterbuketten i hånda. Jeg skvatt til og ble litt irritert siden jeg skvatt og var redd for å miste balansen akkurat i situasjonen. Men jeg mildnet sporenstreks! For hjertet smeltet, jeg ble bare utrolig lykkelig! Det som hendte var at jeg så en rundt til i følget med hunden som «luktet på blomstene mine» og den var en dachs som lignet på en prikk på dachsen mamma og pappa hadde samtidig med min elskede hund. Jeg snakket brått med eieren og fikk lov å hilse på. Da klarte å være helt tilstede, klappe, kommunisere og ja virkelig kose meg! Jeg hadde det så godt der og da og også etterpå. Nå vet jeg at jeg fortsatt lever, på flere måter – på en måte. Livet kan spilles på flere strenger også uten å bli surt! Jeg smiler, traller, har en bra dagen derpå etter en strålende godt 17. mai med mennesker jeg er glad i.