Når man snakker med barn, forteller de ofte – også uten å bli spurt – om framtida si. Hvilket yrke de drømmer om – eller planlegger å ha. Alt fra proffspiller på et fotballag til mer alminnelige yrker, kanskje det samme yrket som en a foreldrene. Vi kan se de for seg, se applausen de mottar på stadion langt fram i tid, speile seg i øynene deres allerede nå. Vi kan høre de fortelle at de skal ha kanskje to eller tre barn, og barna deres skal… osv.
Det kribler i dem, som om de gleder seg og nesten ikke kan vente. Akkurat som på julaften når de skal åpne den største presangen!
Jeg hadde også mange planer for voksenlivet da jeg var barn, men jeg var også ganske redd. Jeg kjente nok at jeg var annerledes, at noe var litt på sida – kanskje hele meg. Jeg var redd for å bli stående på sidelinja – eller utenfor – ja, utenfor livslinjen, at jeg ikke skulle fikse et vanlig, alminnelig og godt liv med jobb og kanskje mann, få barn osv. Sånt man forbinder med og tenker på rundt å være voksen.
Jeg ante ikke hvordan jeg skulle klare alt på en gang. Være sånn som foreldre er, stelle hus og hytte og hage og hund og barn og ungdom som meg!
Men jeg var i siget. Godt ivaretatt. Og nå er jeg her. Mer enn bare voksen. 41 år har jeg fylt. Nå er ikke lenger bekymringen rundt å bli voksen der, men det har kommet en ny. En som gjør at jeg blir utålmodig som barnet, de som gleder seg til å åpne livet som en gavepakke.
Jeg er nå redd for å falle fra for tidlig, for å ikke være tilstede i relasjonene jeg har normalt lenge nok. Jeg er så redd for dette, at jeg har lyst til å smugkikke på pakka de siste leveårene utgjør og inneholder. Faktaene som kan fortelle meg om det gikk bra, om jeg og kroppen min stod løpet ut osv.
Jeg rister litt på hodet, prøver å børste av meg bekymringene og dempe iveren samtidig for å nyte nuet som en mer bedagelig person enn jeg er! Kanskje er det kompromiss å inngå for å få stå på den gyldne middelvei? Jeg er bare så himla dårlig på middelvei, jeg er enten eller – svart eller hvitt, omsatt til: død eller levende.
Det bruser i blodet mitt. Kribler i beina. Prikker i fingrene. Jeg taster og vitner om at jeg er «levende» nå – og en god stund til. Takke seg til og takk og pris!
aspergerinformator.com 