Jeg går i gamle minner, triller dem ut som perler når jeg snakker. Jeg kjenner ikke sykehuset i ryggen som noen kald bris. Mer som noe som var, som fikk meg til å klare meg bra nok – til å leve igjen!
Men det er likevel sånn at jeg virkelig levde den gangen også, selv om jeg vandret mer i korridorer enn ute. Vi var ute også i løpet av de 13 årene eller hva det ble der inne – naturlig nok, og flere ganger ble det til minner som jeg kan huske på. For eksempel nå.
Og et av stedene vi gikk da vi var ute, var rett i nærheten men likevel noe ganske unikt og fint for Oslo som by: nemlig kolonihagene. Og de minnene, åpner jeg opp fra innsida mi og nyter som et innvendig fotoalbum i dag. Men jeg husker også – jeg fotograferte så absolutt fysisk der også.
Da hendte det at jeg hadde med meg dukkene – i perioden jeg brukte dukker til foto, var de alltid med i Solvang. Mens andre stellet blomstene i de små, fine hagene ala nesten miniatyr de også – sørget jeg for å gi miniatyrmenneskene (altså dukkene) liv. Og hvilket liv de kunne ha, i takt med naturens rytme. Jeg kjenner hjertet mitt slå nå, selv om jeg har en sårhet rundt at jeg brukte så uhorvelig mye penger på noe jeg ikke har vedlikeholdt interessen med videre. Likevel: den gang gav det meg noe å holde fast i da det var ganske mørkt å umulig, ja helt umulig for meg å være meg. Da var det fint å låne litt personlighet i alle de ulike dukkene mine og kjenne at de nesten levde. Jeg lagde også noen fotografier som jeg kan huske på som av og til.
Men mens jeg vandret i disse hage-minnene i dag, ja fra litt melankoli og moll nynner jeg meg nå over i lett dur igjen, – jeg tenkte jeg på det utrolig fine med kolonihager men også med «skolehager», andre felles-hager der man kan leie en liten flekk for en rimelig penge med tilgang på alt av utstyr som vann-sprøyter, spader osv. Alt helt tilrettelagt for selvdyrket og kortreist der man sammen eier en større jordbit. Noen steder har i tillegg til flekken man får dyrke på selv, felles bær, frukt og også kjøkken og dusj! Hvilket vidunderlig eventyr! Jeg vet at i Ås er det også en fells bit på et jordet man kan dyrke på. Der er det mindre fasiliteter og mindre felles eie, men kanskje, når ting spirer og gror at mer etablert drift vil komme til å bli. Hvem vet, kanskje flere vil trives med muligheten på si? For i Ås er det per nå kjempemange som har flotte, egne veletablerte hager men det bygges en drøss med fine blokker nå også, uten hage, kanskje mange av de som velger å flytte inn i en av de leilighetene vil ha sin egen flekk. Jeg ser gulrøtter i øynene og ler. Så gøy det er å ha hodet fullt av ord og bilder som spirer.
Jeg vil si midt i mellom knopp, blomstring og visning – ja jeg vet liksom ikke helt hvem jeg selv er alltid og hva jeg kan få lov å regne med å oppleve, men NÅ – Fortsatt god sommer! I hagen min, har en av tomatplantene fått gule blomster og potteplantene strekker seg som bare det. Det er godt å se! – og mer å følge med på fremover. Ja, kanskje er framtiden så lys som sommernatta.
aspergerinformator.com 