Noen ganger har man essensielle, eksistensielle spørsmål i hodet. Litt som «hva er meningen med livet?». Men meningene med livet er uendelig mange syns jeg. Det er ikke mulig å dra ut en kjerne. Men det jeg av og til tenker på er: Hva er livet med meg og hva er livet uten meg?
Jeg ser for meg menneskene som kjenner meg. Hva jeg tilfører dem på godt og vondt med min eksistens. Jeg prøver å lage en liste. Prøver å se nyansene og kontrastene på en og samme tid. Uten at det sikkert har noen betydning for andre, liker jeg å prøve å forstå meg selv i samspill med verden. Hvem jeg er, kanskje. Og kanskje dermed kunne forstå en annens reaksjon om han/hun skulle bli bekymret, glad, sint. Alt ettersom. Her sitter jeg og:
– bidrar til kontinuitet
– har interesser jeg kan dele av
– deler ofte de på en litt firkantet måte
– og kan virke rigid og urimelig
– men også så utrolig blid, omsorgsfull og mild!
– jeg kommer videre brått og lett ut av balanse
– og blir yr av glede selv av små ting!
– noen ganger (eller ganske ofte) er jeg skjør som et eggeskall
– samtidig spirer jeg og er full av liv i et annet øyeblikk
– og kan likevel også gå i svart
– jeg kan klukke og le, smile ydmyk og takknemlig over livets skatt (det å få være til, at noen er glad i meg, at jeg er glad i noen og kjenner: livsverdi).
Oppsummert vil jeg anta at konklusjonen kan være noe sånt som at jeg er veldig fin å følge når man kan oppleve meg når jeg har det godt og jeg er god med andre, og at det ellers an være litt ekstra krevende. Man kan nok også være plaget av bekymringer når man er glad i en som meg ettersom livet er noen ganger i en tynn tråd, tross jeg spiser det jeg skal, etter et langt liv med anoreksi. Jeg vet ikke hva jeg kan si, bare be varsomt: elsk meg og deg selv til evig tid. Eller, ikke akkurat meg, men det av det som er bra med å være sammen med meg for deg. Ta vare på det, sånn inni hjertet et sted…
aspergerinformator.com 