I flere år da jeg var på sykehuset, fotograferte jeg dukker. Jeg «var» også litt dukkene når jeg ikke fikk helt til å være meg selv. Jeg kunne uttrykke meg gjennom dem da jeg ikke var helt forståelig for andre. Dukkene ble konkrete – og kanskje bedre bilder til å beskrive innsida mi med enn jeg selv kunne gjøre i regi av egen person(lighet).
I dag deler jeg noen blogg-notater skrevet ned som var illustrert med dukkefoto, sånn til erindring, ettertanke og videre liv. Her er vi. Der var jeg:
«hvem styrer dukken nå
nå mens jeg sover eller skriver eller drømmer eller rømmer
gjennom romanen, teaterstykket, prekenen, bibelen
tro, håp og kjærlighet
elsk meg i morgen, sier Elling eller var det Ambjørnsen som skrev
(egentlig)
Hvem styrer dukken nå
der dukken til dukken til dukken bor
av André Bjerke
der jeg leste i boken på puta til sengen min«
Noen av tekstene er dystre men mange av dem har dette skråblikket, en fin linje av humor som til sammen gav harmoni og en livsglede verdt å forvalte og leve for og i. Det setter jeg veldig pris på å lese og se, oppleve og kjenne nå: at det var der hele tiden. Jeg var der hele tiden, også i det mørke, vonde og fastlåste.
«Noen følelser er så enten eller
at vi ikke har ord for dem
Noen kropper er så marg og ben
at vi ikke har fyll til dem
Noen pizzaer smaker deig
selv om de har på ost
say chees«
Og kanskje fikk jeg øye på muligheter (?) da, kjente håp som ikke var så lett for andre å se, les og se du og:
«fange følelse med bare foto
tenke ansikt og lese tanker
fylle hodet med bare hender
møte veggen tett inntil
finne fremtid i lave stemmer
fange drømmer med høye mål
fremkalle drømmer og flytte fjell»
aspergerinformator.com 