Besøkelsestid

Jeg tenker av og til (eller ganske ofte) over uttrykk vi sier i dagligtalen, og noen ganger opplever jeg at ord og uttrykk blir brukt på flere måter. Med forskjellig betydning, fordi det som det var ment som er gått i glemmeboka for dagens generasjon.

Jeg tenker av og til på besøkelsestid. Jeg syns noen bruker den om når det er lurt å komme (eller snakke om det man vil for den saks skyld), andre mer i form av å gå raskt videre hvis stemningen ikke er god. Jeg begynte å nøste litt for å får en definisjon, og fant denne for ordet besøkelsestid på Godegamleord.no: «Brukt i uttrykket «kjenne sin besøkelsestid»: 

«Brukt i uttrykket «kjenne sin besøkelsestid»: Å forstå når den rette anledning er der, og vite å benytte seg av den. Opprinnelse fra Bibelen 1930, Lukas 19:44: «[…] og ikke levne sten på sten i dig, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.»«

For meg gav det mening, en oppklarende mening. Jeg tror jeg er ganske god på det tross jeg har autisme, nettopp fordi jeg er så observant for forandringer. Jeg merker når personer rundt meg endrer seg fra å hygge seg til å være mer slitne og trenge et annet fokus.

Noen tenker ofte at oss med autisme ikke ser sånt, siden vi ikke er så gode på sosiale koder. Men jeg tror at blikket for detaljer og sårbarheten rundt forandringer, hjelper meg til å likevel forstå – selv om jeg ikke alltid forstår akkurat hva personen for eksempel plages med. Jeg ser at den plages.

Med det ønsker jeg en hyggelig stund, der vi ser hverandre og møter hverandres behov. Som en slags stille, god bønn som blir besvart med en lykkebrønn av gode øyeblikk sammen. Kvalitetstid trenger ikke være evigvarende, det er lov å gi seg mens man enda har krefter til å komme seg over i det neste som venter.