Det er sjelden jeg skriver på Facebook. I dag ble det noen linjer i morgentimene.
Litt i desperasjon over (brukket brystbein), litt i lengsel og litt i kjærlighet til livet som finnes. Et bedre, forhåpentlig mer lystig innlegg, kommer i bloggen senere i dag.
Enda et brudd, er det lov å gråte
Er det lov å være lei seg
for en kropp som ikke virker
og dermed ikke kunne strekke til
sånn som jeg vil
Likevel
prøver jeg å få livet til
det er bare her og nå
og alt jeg kan:
er å prøve å leve
for dem som er glad i meg, som jeg
elsker høyere enn det er mulig
å strekke seg, meg
aspergerinformator.com 