Da jeg var barn, var noe av det jeg satte skikkelig pris på at vi spiste middag sammen, familien på fire, med mindre det var noe spesielt slik at vi ikke var hjemme på samme tid – for eksempel hvis jeg var på korpsøvelse og måtte spise litt før de andre kom hjem eller pappa kanskje jobbet overtid på kontoret, mamma var på møte, broren min spilte basket eller lignende. Når vi var hjemme, var det felles middag og om en var ute, spiste vi sammen. Vi møttes over bordet om dagen som var, der og da. Vi kunne dele opplevelser, store som små, eller bare sitte stille og tygge, uansett- være litt i det samme. Sammen.
For meg var måltidene vi delte, til å regne med og de gav meg et holdepunkt i dagen som ellers kunne føles uforutsigbar og krevende spesifikt sosialt, for eksempel på skolen. Da jeg var hjemme, visste jeg alltid at middagen ble ivaretatt og at jeg hadde noen å være sammen med midt i alt som var livet der og da. Da hadde jeg det bra, selv om jeg kanskje ikke satte ord på alle viktige ting. Det holdt mer enn nok å dele dagen, ære i nuet, og dermed kjenne noe godt. Jeg klarte det viktigste- nemlig å samle meg nok til å leve godt nok til å oppleve nettopp mening og livsglede. Det fant jeg gjennom det faste og trygge. Slike rammer tror jeg gav og gir meg rom til å være noe mer kreativ og fleksibel.
Forslag til ungdommene som lever med familien (eller tilsvarende) sin nå for tida: Bli med ut av rommet av og til, bort til kjøkkenbordet, sett deg på en stol med de andre og del måltidsstunden sammen! Ut fra min erfaring, er det verdt det. Det å kjenne samhørighet og stabilitet som å dele og være i dagens impulser i en slags symbiose.
aspergerinformator.com 