I dag er det starten på arbeidslivet igjen. Tilbake fra ferietiden. Jeg har jobbet redusert (delvis sykmeldt) lenge, men likevel har det å ha ferie vært helt annerledes enn når jeg har følt at jeg skulle vært på jobb – hvis jeg hadde vært frisk. I ferien, har jeg vært mer lik «de andre». Jeg har kunnet kjenne på at jeg er der jeg er meant to be og har funnet fred inni meg med det. Jeg har klart å oppleve sommeren mens den er her!
Jeg ønsker å være i arbeid, tross jeg har de fysiske bruddene som så lett oppstår også pga. alvorlig osteoporose. I dag hadde jeg første arbeidsdag etter sommerferie for nesten alle på jobben min, men også den måtte jo være kortere enn for resten. Likevel: jeg var der, møtte kollegaene og gjorde min del av arbeidet. Det var fint, og jeg er takknemlig for både arbeidsplassen og meg selv. Meg selv som ikke gir opp når jeg sikkert bare kunne lagt meg rett ned. For meg har det stor verdi å bidra.
Jeg håper jeg kan klare meg gjennom flere og lengre arbeidsøkter etterhvert igjen. Likevel må man vel ikke strekke strikken så den strekker, i alle fall ikke per nå. Jeg varmer opp til en videre arbeidshøst. Tvi tvi, jeg gleder meg til neste arbeidsdag og håper den (altså egentlig jeg) vil funke.
aspergerinformator.com 