Rydde, rydde sa kjerringa

– og smilte. Jeg har kommet hjem fra jobb, en full arbeidsdag der jeg jobbet godt og «feiret» med å ordne og fikse litt her hos meg! Jeg hadde det fint på jobb, jeg gjorde ulike arbeidsoppgaver, hadde på musikk i headsetet mitt en del av tiden og jeg skravlet med de andre i lunsjpausen – og litt til arbeidet.

Da jeg kom hjem, var jeg glad og fornøyd – med det jeg hadde fått til og ønsket meg selv god helg! Så ryddet jeg litt, skrev litt på Mac-en min og nå ser jeg på at været ute blir mer grått mens sola likevel skinner inni meg. Det er fint at kontrastene kan møtes og på en måte: harmonere, utfylle hverandre og jeg fyller kveldstimene snart med å glede meg til i morgen. For i morgen går uka opp, med besøk og samvær med de som er glad i meg, da har jeg det litt ekstra godt.

Jeg er ikke frisk nok til å jobbe på jobben hver dag foreløpig etter yrkesskaden, men jeg får til noe – og denne uken var dagene jeg jobbet, de to, fulle for første gang på veldig lenge. Det gjør meg ikke bare stolt, men takknemlig. For å få lov til å være til, bidra og oppleve ekstra mening i en vanlig hverdag (les: arbeidsdag).

Jeg kjenner at hodet er litt slitent nå. Det blir jo det av kommunikasjon og å navigere i det sosiale og det hele, mens jeg samtidig har smertene mine – men i dag er det så verdt det. Jeg kjenner meg altså glad tross alt og kanskje nettopp derfor! Jeg avslutter torsdagens blogg med: god helg. Denne gangen kjennes det helt rett at det er helg for meg også…