….følGe meg, følge tankegangen når jeg ønsker jeg kunne vite hva du føler, hvordan du føler om meg. Er jeg også din venn, eller bare en som man går forbi, veksler ord med, ER ord sammen med.
Jeg prøver å gå i gamle tanker, stole på eldre erfaringer. Jeg finner: der jeg har mislyktes, kanskje misforstått. Som da jeg var 10 eller 12 eller noe og trodde jeg hadde en kjæreste. Eller da jeg trodde jeg fikk et kort av en beundrer også var det en som drev gjøn med meg. Eller mange, kanskje en liten gjeng. Som ventet på at jeg skulle rusle bort til broa der jeg bodde, spasere på toppen og se: han som ville møte meg. En gutt som ikke fantes, verken på postkort eller grått papir? Siden: han hadde aldri funnet sted?
Det er ikke det jeg leter etter nå, bekreftelse på en forelskelse. For det er ikke det det handler om. Jeg er ikke forelsket. Jeg er ikke på jakt etter sånne ting. Men jeg ønsker å vite om det er rett å kalle noen en venn. Om de vil være vennene mine. Om de har det bra med meg, om jeg er bra nok til å henge litt med? I det minste i tankene og når man møtes tilfeldig her og der? Som på butikk, jobb, osv.
Jeg vil vite, se, forstå: om jeg er inne på noe, om jeg er inne på noe når jeg kjenner at praten fungerer godt, at vi har det ålreit når vi snakker, at noe i hverdagen kan være: ekstra gøy, fint og verdt å spille videre på. I min egen tvil på den som er meg, prøver jeg bevare roen og også: de gode øyeblikkene. Kanskje… trenger jeg ikke mer enn akkurat dem. Og de: de har jeg hatt i det siste. Jeg har opplevd å være på tur med en kollega, snakke flittig i kantina med flere.
Jeg lurer på: hva kan jeg, jeg være tilbake? Jeg vil så gjerne og likevel: tror jeg at jeg ofte kommer til kort, ja et postkort som passer bare en gang eller to i året. Den setningen syns jeg var litt festlig, så jeg avslutter med et smil (riktignok et usikkert et, er det greit, er jeg egentlig bra, verdt å smile med, til og for?)
aspergerinformator.com 