Her om dagen fortalte jeg en dame som er omtrent tretti år, at i høst er det én film jeg faktisk har lyst til å oppleve på kino: Blücher. Da fikk jeg et lite sjokk fordi hun skjønte ikke hva jeg sa. Hun hadde aldri hørt om Blücher. Jeg ble sittende å reflektere litt over dette etterpå: at en så stor del av norsk krigshistorie allerede er borte fra dagens etterkommere. For meg var det både litt oppsiktsvekkende og sjokkerende, samtidig som jeg ble bevisst mitt eget detaljfokus, det som JEG la merke til da jeg lærte om krigen som barn og etterhvert skoleelev i barne- og ungdomsskole.
Jeg føler at jeg kan krigshistorien dårlig. Men jeg har små knagger om hva krigen var, sett fra mitt barnesinn som jeg aldri kommer til å glemme. De har etset seg fast, noen løsrevne forståelser og andre erindret og satt sammen i mer helhetlig, historisk sammenheng.
De tre tingene som jeg har båret med meg som krigshistorie-holdepunkt fra andre verdenskrig i Norge, her ramset opp i tilfeldig rekkefølge (som jeg vil sette ord på, både for meg selv og for at andre kanskje kan sette i gang sine minner om historien som en gang var. Opplysning og kunnskap gjør oss generelt mer forberedt på alt av godt og vondt):
1. Blendingsgardiner: et så tydelig bilde for et barnesinn: alt sollys stengt ute. Overlatt til et mørke i hemmelighet.
2. Rasjoneringskort: et konkret tegn på at ikke alt var tilgjengelig for folk, og det hjalp ikke å ha penger til det man ville ha, dårlige tider var «for alle». Man måtte dele: på godene, som egentlig var de tingene vi har tatt for gitt: som kaffe og mel.
3. Blücher – krigens både dramatiske hendelser og på sett og vis bit av SEIER sett fra vår tid med norske briller på.
aspergerinformator.com 