Det er underlig. Hvordan jeg egentlig kan hate kroppen, spesielt med effektene etter yrkesskaden, og samtidig noen ganger bli glad av å se meg i speilet – på lørdag var jeg på et handlesenter, måtte brått og uventet tisse og gikk på toalettet. Der var det store speil på to vegger som tilsammen laget to av meg. Og det kjentes helt ok, også var jo begge «meg-«ene i godt humør den dagen. Kommunikasjonen hadde gått fint, jeg kjente meg i vater og jeg opplevde hyggelige ting på tur: kjøp av tre kokebøker, en grønnsak til kokkelering og først og fremst eller til syvende og sist også: fine impulser, felles snakk-ingser, morsomme utstillinger i vinduene, latter og (gjensidig!!) trivsel og glede.
Mer om selvet, det indre som vibrerer og stråler ut. Jeg har kort sagt en anbivalent sjel. En som vil og ikke vil, kan og ikke kan leve her på jorda. Eller, det er ikke helt sant: Jeg vil egentlig hele tiden, det er bare det at: jeg finner ikke plassen min uten at den går på bekostning for andre (sånn raskt oppsummert fra innsida mi). Og jeg vil ikke dytte noen ut i mindre glede, fordi jeg er her. TIlstede. Og likevel: så vil jeg, fordi: jeg er god på å inkludere, jeg brenner for det og jeg virkelig ser: menneskelige nyanser, og kan fange opp, ivareta: ikke for å bare være hyggelig, men fordi: det kjennes livsviktig at også andre – flest mulig, skal ha det bra.
Noen ganger snakker vi om «i pose og sekk». Kanskje det er det jeg både prøver på og er. Bare at posene og sekkene noen ganger blir overfylte og litt for tunge å bære. Som når kroppen ligner en ballong uten at luften kan gå ut av meg, i et selvpålagt regime for å «være verdt å like».
Likevel, på toppen av sekken: der sitter jeg, ler og smiler. Som et barn på skuldrene til pappa og jeg kjenner meg igjen som konge i eget liv. Se, mitt speilbilde, jeg leker to mot en: det positive livet gir mot det vonde jeg ikke kan greie å si ikke skal få beskrive meg, styggorda som hagler på innsida, dreper en stille – men seee, jeg smiler, to mot en på do. I den tanken kan jeg godt bo, hvile, våkne og igjen smile.
aspergerinformator.com 