Tilbakelagt ikke akkurat

Det er noe som skjærer i meg, når en person sier at det er lenge siden selvskadingen, at alt det der er tilbakelagt da ikke sant. Og det er det jo på sett og vis, men likevel ikke. Min grunnleggende annerledeshet, det er den som gjør livet vanskelig å være og navigere i. Og selv om jeg har tatt bort et enkelt symptom for andre å tolke som at noe er riv ruskende galt, gjør ganske naturlig at jeg går under radaren og «slipper å være til bry». Men hvordan jeg har det stadig vekk, er tilsvarende. Jeg er bare tilbake i det stille, det å bare sitte for seg selv om samle seg på et gulv. Mellom de glade og mer velbalanserte stundene! Som jeg heldigvis har rikelig av, det gjør jo livet mitt virkelig verdt å leve, både den gang hun sier er tilbakelagt og per i dag. Takk, kjære Gud eller hvem du nå er. Antakelig bare livet selv. Men ja, tilgi meg for at jeg ikke bare kjenner glede av å være mer tilsynelatende i vater fordi det ikke egentlig forteller mer eller mindre. Det er uvesentlig og begge deler er min historie. Det jeg setter stor pris på med å ikke komme til skade, er at det er enklere for de som er glad i meg å se meningen med livet mitt. Det livet jeg alltid har verdsatt og elsket maks, på mitt underlige vis!