Søndag fikk jeg oppleve noe skikkelig flott, selvplukk av jordbær, kortreiste, røde og søte. For meg, som er utrolig opptatt av å bake, kokkelere og servere for tiden – inkludert magisk viktig planlegging for meg – var dette mer enn fryd for øyet, ja rene sukkertøyet tross jeg ikke kan få smake selv! Det gav meg nye oppskrifter å tygge på. Det gav meg stjerner i øynene. Hjertebank i brystet. Et smil om munnen.
Mange ville nok ha gledet seg stort over denne dagen. Men for meg, var det mer enn det. Det var julaften tross jeg skulle høste inn «gavene» selv, ikke en nisse som kom med dem ferdig på lasset sitt. Og NETTOPP det var kanskje det mest unike og fine, det å føle de var også et resultat av egen innsats i sosialt godt lag.
Jeg reiste sammen med en god kollega. For meg vokser ikke vennskap på trær, tross jeg er utrolig glad i andre mennesker. Det tar nok litt tid for meg å bli trygg og for andre å forstå min litt firkanta måte å snakke på? Likevel – når jeg har det bra, skravler jeg godt. Og har det godt! Da kan jeg være omgjengelig, gavmild, fleksibel og fin.
Skjer det uforutsette ting, kan jeg gå meg litt mer vill. Jeg blir vippet av pinnen og trenger å vinne igjen selvbalansen. Stå på to føtter og puste ut igjen. Kanskje sitter jeg litt å gulvet mitt først. Holder kroppen min i kontakt med jorda. Og så, kan jeg igjen snurre videre, som en planet i bane MED andre. Det er ganske viktig det, å få lov å fortsette sammen med resten av folket, tross jeg av og til kan føle meg litt annerledes og fjern – og samtidig, er jeg så skikkelig, skikkelig til stedet. Er det ikke rart?
Det er også magisk rart og utrolig fint å se: jordbær servert. Jeg ser hjertene for meg, at det er hjerter de små og noen ganger store bærene. I ettermiddag havner de på vaffel-fat! Hjertet mitt smiler allerede mens jeg rødmer søtt og takker for en fin søndag og en vinter som kommer med gøy i fryseren før neste sommer igjen kommer. På gjensyn og velbevart i mellomtiden!
aspergerinformator.com 