Jeg kom til å huske på... et minne fra jeg var tidlig ungdom. Jeg satt i snøfonna, jeg tror det var sammen med noen yngre barn i nabolaget, og lekte. Så kom en gutt, en av de mer kule, i klassen min forbi og ville ha meg til å gjøre seg en tjeneste. han ba meg ringe på til jenta han var kjæreste med, også på samme alder som oss, i paralellklassen.
Pliktoppfyllende som jeg var, gikk jeg rett til døra. Opp åpnet den søte jenta med de fine, mellombrune krøllene. Hun så spørrende på meg, lurte sikkert på hva jenta i bobledressen gjorde der og da, ville jeg leke? Jeg fortalte mitt budskap. C slår opp! Hun takket for beskjed, tror jeg, og jeg gikk tilbake til… snøfonna?
Neste dag husker jeg det var snakk om at det var slutt, og hun sa at jeg visste det. Jeg var jo da på en måte informert og mer innenfor enn de andre i skolegården, likevel på den helt andre side – så utenfor og awkward man kan få blitt, egentlig. Jeg kunne ikke spillereglene i det sosiale ungdoms-gamet, jeg hadde ikke forstått hvordan jeg skulle… ta egne valg midt i et sånt dilemma der jeg ble bedt om å gjøre en tjeneste, som egentlig ikke var så kult gjort, sånn å få fra en tredjeperson man knapt kjente (hun og jeg hadde bare så vidt pratet sammen selv om jeg syns hun var skikkelig ålreit og snill).
Jeg tror jeg ikke visste hva jeg skulle si eller føle. Antakelig bare smilte jeg, et forsøk på å bare… ja, gjøre det eneste jeg stort sett fikk til på det sosiale. Jeg tror flere med autisme kan ha opplevd å sitte litt fast i det man var vant til gjennom barndommen i den plutselige ungdomstiden. Mens andre gikk fra det ene til det andre, trengte jeg nok tid: til å venne meg til en ny tid, epoke i livet mitt. Jeg trengte(trenger) en håndsrekning.
aspergerinformator.com 