Fredag, er du virkelig her?

Noen ganger overgår jeg meg selv. Jeg er så utrolig takknemlig for arbeidsuka jeg har tilbakelagt, at det gikk an å jobbe enda smertenivået er høyt og jeg ikke kan gå uten krykken min – ikke et eneste skritt liksom. Men jeg visste så godt at jeg blir ikke bedre av å være hjemme: det som er belastende med skrittene, må jeg både hjemme og på jobb, som å gå til toalettet og til og fra kjøkkenet. Så hvorfor ikke da få gleden av å være nyttig på arbeidsplassen min?

Takk for godt samarbeid, jeg kjenner meg som en del av et skikkelig godt lag. Jeg håper vi kan heie hverandre fram videre, i alle slags dager. Jeg vil i alle fall klappe i hendene som om jeg skulle klappet alle på skuldrende på en gang. Applausen hører jeg i hodet, jeg smiler og ler og skriver: takk for i dag, og alle dagene før, og RIKTIG god helg.

Jeg er også glad for at jeg kunne si i dag: «Sees på mandag» til arbeidsledere og alle andre kollegaene og kjenne at jeg tror det kan være reelt. At jeg er på plass og kan gjøre det jeg er der for. Det fungerer per nå, utrolig nok, og jeg kjenner at det er godt. Godt at jeg ikke måtte eller må kaste inn håndkle, godt at jeg får lov å høre til og gjøre det jeg vil – nemlig få være «vanlig», jobbe etter beste evne (som ser ut som å være mer enn bra) og hilse og si takk for i dag på start og slutt. Ja, hverdagen har gått opp! Igjen: Riktig god helg!