Hvordan kan..

tiden gå så fort når jeg halter og trenger krykke på slep? Jeg undrer meg og smiler fornøyd over at det fortsatt er ålreit å jobbe selv med litt ekstra fysisk skavank for tiden. Jeg har jo yrkesskaden som ikke er grodd i ryggen og da med et bein som ikke er helt med på å gå på, så kan det jo bli litt for mye av det mindre gode. Likevel, jeg mestrer – og mest av alt: jeg har det bra med å få det til.

Jeg klapper livet på skuldra. Det erforresten en sårbar tid akkurat på denne tiden av året. Jeg skal lage lyspunkter i den og ja, jeg gjør det hele tiden. Jeg kan nesten si at jeg lyser som en refleks.

I dag er det torsdag, da gjenstår bare fredagen av arbeidsuka mi, ja det har gått skremmende fort og gledelig fint sånn relativt sett denne uka. I dag er passende nok Halloween, jeg håper alle små og store som skal markere dagen (og de rundt dem) får en trygg og god opplevelse. Jeg gleder meg over at mange har fine prosjekter rundt den for meg nye tradisjonen – som nå har blitt godt etablert med fine regler å forholde seg til. Jeg tenker min niese og nevø er skikkelig fine og kule i morgen ettermiddag og kveld! Jeg som er mer gammel får holde meg trygt her.

Ja, her hjemme er jeg stort sett trygg. Jeg har rammer som gjør meg godt. Sånn er det også på jobben min. De gangene noe faller ut av det som er forutsigbart og til å forstå for meg, så blir jeg veldig preget. Det er vondt å se for meg selv, da gråter jeg plutselig enda det egentlig ikke var kriser som oppstod – men jeg mister liksom både kontroll og meg selv når fortsett skjer, spesielt mellommenneskelig sett. Er jeg ikke sånn som andre, er språket for oss så ulikt at jeg oppfatter annerledes enn det som var ment?

Jeg rister på hodet, prøver å børste forundring og forvirring bort. For jeg opplever så veldig mye fint også! At folk setter pris på meg. At jeg får til ting både med og for andre. At jeg har en funksjon. Og i morgen, da er det helg igjen. Please don´t scare me at Halloween, jeg skjelver så lett i buksene, linger kanskje: et aspeløv i det uforutsette. Men paradoksalt nok, jeg er ikke redd det andre er redd for som mennesker som er syke, snakker høyt med seg selv eller skriker. Vi kjenner hverandre, i det ulike men likevel: felles forståelsen av å være menneske på alle måter, også litt fremmede og annerledes måter for andre.

Med det ønsker jeg fin torsdagskveld mens jeg avslutter innlegget med et kunstnerisk skrik – som på mange måter gir meg ro og glede. Det å kjenne til hva et bilde byr på. Det å selv kunne legge til minner rundt et kunstverk, være en del av et samfunn som bryr seg om alle slags innslag og i dag gjøre alt om til et forsiktig gledesskrik over alt som tross alt, tross bekymringer først, går godt. I dag tror jeg jeg vil se på tropp 4, jeg syns det var ålreit å få en vri der både den unge og forelderen gikk sammen om utfordring, mål og meningen med å få til. Hilsen Helene