Jeg husker på videregående, da jeg hadde det så vanskelig sosialt pga. noe jeg opplevde som mobbing at jeg måtte bytte skole. Jeg husker at jeg da sa til ei venninne fra klassen (den eneste jeg kunne si noen sånne setninger til, og bare stykkevis og delt) at jeg kanskje ikke hadde hatt det så bra siden jeg gråt hver kveld. Normalt så gjør man jo ikke det som 18-åring, kanskje med unntak av når man har kjærlighetssorg som hører med til mange i den alderen.
Torsdag denne uken, i alder av 41 +, gikk det plutselig opp for meg: kanskje gråt jeg den gang også fordi jeg har autisme, ikke bare for at jeg var sosialt utstøtt eller uønsket. La meg forsøke å forklare:
Det jeg føler og opplever i hverdagene mine er så intense for meg at jeg kanskje reagerer noe irrasjonelt og uforståelig for andre. Kombinasjonen av de sterke følelsene – her ubehag, frykt og tristhet – i møte med da andre som ikke kan se, forstå, huske på i sin hverdag, blir så traumatisk at jeg gråter, mister meg selv, slår meg i hodet og må holde meg fast i egne ben, gjerne vuggende litt fram og tilbake.
I dag er det 19 år siden en spesiell dato for meg. Den representerer for meg en omvendt bursdag, siden jeg ble reddet – og da den gang kanskje mot min selvstyrte vilje (selv om innerst i oss vil vel de fleste leve, bare fikk det ikke til og fikk en motsatt reaksjon). Jeg håper å feire meg i dag. At jeg kjenner at jeg kan være litt glad i meg selv tross alt og ikke bare gråte og miste meg igjen. Jeg klemmer høyrehånda mi med den venstre, hilser og presenterer meg: Helene med Asperger syndrom på autisme-spekteret – et fullt og helt menneske på godt og ofte vondt å begripe for andre. Hurra for meg!
aspergerinformator.com 