Det har vært litt mørkt. Det er litt mørkt. Jeg tror ikke jeg lyser like klart som jeg pleier. Det ble litt tøffere enn tenkt med 1. november-markeringen inni meg i år. Det påvirket hvordan jeg ble også utad. Og tilbake var jeg: svart og kanskje: svar skyldig.
Jeg manglet nemlig plutselig både ord og setninger. Innen både småprat ala dagligtale og ord for viktige følelser og ting. Jeg mistet sammenhengen til detaljene og detaljene glapp samtidig. Og her er jeg, famlende og letende etter lyset meg. Hun som elsker å si: at hun liker, ja til og med elsker, livet sitt. Jeg gjør jo det, og derfor er det så vondt å innrømme selv for seg selv, at nå for tiden har jeg det litt vondt.
Men det blir bedre. Jeg ser at de som er glad i meg fortsatt ser meg. De ser Helene inni alle disse lagene, ja selv innenfor de mørke. Og jeg tror: at sammen, ja sammen kan jeg kanskje få skinne igjen. I alle fall: sole meg i kjærligheten fra omverdenen. Jeg snur meg rundt og ser: de andre fargene (les: de andres farger?).
aspergerinformator.com 