Aspergerjenta har blitt: voksen

Jeg klyper meg i armen og: tror jeg smiler. Fordi, jeg var så redd i tidlig ungdom, da jeg var cirka tolv år og kjente puppene begynne å ta form. Eller bli form, det taklet jeg så dårlig fordi det viste meg en endring til noe annet, noe jeg ikke visste hvordan jeg skulle mestre, det å bli voksen og fikse et vanlig liv, sånn som alle de jeg var glad i fikk til: mamma og pappa spesielt, de var jo helt flinke til vanlige voksenliv med hus, jobb, hytte, barn, bil og hund. Jeg ante ikke hvordan man ble sånn, sånn helt vanlig. Og det har jeg heller ikke blitt, men nå er jeg midtveis i det!

Eller over midtveis kanskje. Uansett – jeg er voksen både på papiret og i forstand – både bokstavlig og metaforisk det siste, hihi. Uansett jeg er her mot alle odds på en måte, og likevel: for andre er det jo helt selvfølgelig å komme videre fra en usikker førpubertetstids-fase. Men jeg ble så syk av å leke vanlig, av å tune meg inn og ikke få det til. Være på utsiden og ikke greie titte verken ut eller inn? Kanskje overveldet av å både meg og av å være til.

Men nå elsker jeg at jeg fikk det til, riktignok på min annerledes måte – men jeg har det livet jeg hadde i behold, det jeg alltid har vært glad i. Jeg lærer meg å håndtere meg seg slik at jeg kan like henne litt. Når jeg ikke trives med noe ved meg, forandrer jeg i det små med ting som er konkrete og lette å forholde seg til: som å kjøpe nøytrale og pene klær for å smette elegant inn i hverdagen, som en dame som fikser tilsynelatende som (- og noen ganger noen prosent mer all-inn og intenst enn) – alle andre.

Jeg kjenner meg ofte liten og hjelpeløs, kanskje fordi jeg er usikker sosialt og fordi kommunikasjonen men kan oppleves rigid og jeg kjenner meg også liten fordi jeg lett blir overveldet – av det meste! Men jeg er her. Som kvinne. 41, snart 42 år gammel (en vakker dag i januar, og da inviterer jeg mamma og pappa på middag til meg). 

Jeg kan snuble og falle, men også reise meg opp igjen – selv kanskje med brudd. Tvi tvi for vinteren i anmarjs, jeg må prøve å være sklisikker og ikke helt Bambi på isen!

Jeg har tanker og meninger å dele. Jeg har jobb og meningsfulle dager. Jeg takker, og prøver også å huske på: klappe meg selv litt på skuldra når jeg står i alt på en gang og kjenne at jeg puster, tar meg tid: det er nå det er. Livet. Og det er ikke forbi, selv om jeg roer tempo sånn bitte litte grann og for tid til å observere: det som er bra, og som gjør oss mennesker bra sammen. God uke, til alle dere fra lille, nei fullvoksne, meg.