I morgen

er en dag med endringer hjemme. Jeg kjenner at jeg frykter for framtiden. At jeg kjenner meg på overtid for å få hjelpen jeg trenger. Samtidig, jeg må prøve å ikke katastrofe-tenke midt i de allerede utfordrende dagene jeg har foran meg. Jeg må prøve å fokusere på mitt, det som er mest viktig. Men livet mitt, er jo det essensielle å ha for å få det til – og hva hvis jeg ikke får ivaretakelsen jeg trenger for å være til? Dette tenker jeg på nå samtidig som jeg gjør klart til at mamma og pappa og jeg skal ha en god kveld sammen. Det blir fint, jeg bare blir så innmari redd for at jeg skal ta slutt, at jeg ikke kan bli tatt vare på av hjelperne mer så jeg liksom… ikke kan være på jorda?

Jeg prøver å riste på hodet, snurrer meg rundt og danse videre med karusellen av medvind samtidig. Satse på at jeg kan få ha det bra nok og trygt nok videre, at dette er den store nedskjæringen og at ikke andre ytterligere vil ramme meg, men jeg greier ikke å stole på det. Men jeg må, akkurat nå, for å klare å ikke gå i en kjeller – for DET har jeg overhodet ikke tid til, og heller ikke menneskene rundt meg – jeg trengs og forventes i mine flotte, meningsfulle gjøremål på jobb for eksempel. Og jeg har ikke tid til å gruble over det som uroer meg og gjør meg vondt. Men vondt, det gjør det likevel, langt ned i stortåa. Vær så snill, ikke tråkk meg flat.

Nå må jeg danse over kasserollene, om en drøy time har jeg selskap og å dele prat med 🙂