I morgen er det første søndag i advent og jeg har gjort klart adventspynt. I morgen får jeg gjester, og hva passer vel bedre enn å lyse ekstra opp akkurat da? Jeg kjenner at jeg fryder meg, gleder meg… men jeg venter ikke, for det går så fort helt av seg selv. Jeg surrer rundt i min egen karusell og kjenner på barnlig glede i voksen mestring, arbeidsliv og fellesskap.
På bordet står led-stearinlysene klare til å lyse, akkurat som meg. Jeg lyser liksom av det som er bra, godt og verdt å leve for.
Samtidig har jeg det ambivalente, det som kjennetegner mange med mine vansker. For meg utarter det seg i det svart-hvite, altså ytterpunktene med «skal jeg leve» eller burde jeg «vært død allerede».
Heldigvis vinner livsgleden og kjærligheten til andre rundt meg, og også litt til meg selv. Det å se at jeg er ok i samhandling med andre og ikke bare en hemsko.
Jeg får høre jeg er talent. Jeg får høre jeg er ekstremt flink. Selv om det ikke re noe jeg klarer helt å forstå, kjenner jeg at det gjør det enklere å være til. Det gir meg en liten forsikring om ja nettopp, at jeg ikke bare er til bry.
Samtidig er jeg helt vanlig. Altså en som bare gjør så godt hun kan i hverdagen. Ikke noen helt, i det hele tatt, men fullt og helt: Helene så lenge jeg klarer å være tilstede.
Og sånn skal lysene i adventsstaken skinne, for oss og de som er tilstede. Jeg ønsker en riktig fin adventstid, hva enn den måtte bringe av for eksempel julegavepakking, kakebaking eller bare smaking. God fornøyelse!
aspergerinformator.com 