Bitte lille julaften, var jeg sammen med to i familien min. En skikkelig fin dag hadde vi, og da vi var på vei hjem til meg med meg så vi to flotte elg over det hvite landskapet som stod og koste seg som en bonus på dagen som var! På en måte vakrere enn elg i solnedgang for meg, fordi det ble minne om noe skikkelig lyst og godt jeg hadde opplevd, mestret og hatt det fortreffelig godt med.
De to elgene ble som våre Rudolfer med løfter om en god jul, føler jeg. Og jeg takker for det som var, det som er og det som skal vare videre. Sammen håper jeg vi kan gå, som generasjoner med felles-nevnere verdt å verne om.
Dagen etter, da jeg stod på badet mitt, kom jeg over et gammelt juleminne som kunne forsvinne på en måte, fra livet innesperret på sykehus – og innesperret i meg selv. Det lå i smykkeskrinet mitt og var en hvit gullring som jeg hadde ønsket meg så inderlig vel av en nettkjæreste (eller en jeg håpet skulle bli det). Pakken var det siste jeg fikk av samhandling mellom oss tror jeg, praten stilnet fra den andre side? Altså jeg fikk det jeg ønsket meg fordi jeg ser på det symbol for at noen elsker en annen og håpet innerst inne at noen kunne elske akkurat meg, men det var liksom det andre strakk til i – gi meg et fysisk ønske i oppfyllelse – men når de så meg eller tenkte på meg som akkurat meg, var jeg på en måte… litt for mye syk? Og da orket man kanskje verken mer av ring i presang eller en vanlig prat, et mellommenneskelig ekstra hei jeg tenker på deg.
Når jeg ser på det selv i dag, ser jeg at jeg nok var fiksert på det lille symbolet. Det evnet å fortelel meg at jeg var bitte litt verdt, selv om ønsket «hvit gullring» var uttalt av meg selv. Jeg kan skamme meg litt. Men jeg kan også tenke: så sårbart var det. Og det var også så sårt og vondt og ultraviktig at jeg også i dag kunne ønske jeg hørte fra den andre. At vi fortsatt snakket, delte hverdagsliv i det minste over tekst (sms, messenger) med kanskje noen uttrykksfulle, forklarende smileys til.
Livet går videre. Hjulene og jula ruller av gårde. Vi skriver 26. desember 2025, kalt andre juledag. Jeg skal hjem fra juleferien min. Det er litt vemodig, men heldigvis: jeg vet at jeg og «mine» sees snart igjen. Takk for meg! Ps. håper jeg har greid å slutte å ønske meg altfor mye. At jeg ved å også være mer tilstede hos andre, gir. Når jeg gir i relasjon og får lov å samhandle, har det i seg selv også fysisk verdi for meg. Jeg trenger færre «gullringer» og jeg samler i stedet mer og mer på opplevelser med andre – sånn som elg i barfrost.
aspergerinformator.com 