Jeg husker jeg lå nede. Inne i skallet mitt. Kunne nesten ikke komme ut. Var innesperret ikke bare. meg selv men også på sykehuset.
Langsomt fører frem det også. Det tok mange år før jeg kunne være i verden igjen. Nå er jeg her. Og jeg flyr! Liksom over alt og alle på noen områder, selv om jeg overhodet ikke er et perfekt menneske.
Men jeg er flink til å gripe mulighetene jeg har. Bli dyktig i ting som betyr noe for meg. Og alt i alt kan jeg da kanskje også bety noe for andre? Slik jeg tenker at mennesker kan ha glede av hverandre. Nytte, funksjon men også bare: bli verdsatt og elsket som de menneskene vi er.
Jeg trenger rammene mine. Men med dem, trenger jeg ikke gå til bunns. jeg kan løfte meg selv oppp igjen når jeg faller. Til der samfunnet forventer at vi skal være, ja mennesker som ikke går til grunne og evner å høre til – selv om det for meg kan være utfordrende å være til i den store verden der de bitte små lydene er megahøye, lysglimt som lyn og likevel… sola skinner for også meg. Jeg soler meg i glansen av det som går bra for meg, rundt meg og inni meg.
aspergerinformator.com 